Anodisering

Anodisering er den sterkeste overflatebehandlingen som finnes for aluminiumprofiler. Det er en elektrolytisk prosess der et oksidsjikt bygges opp. Sjiktet forsterker overflaten, som blir bestandig mot mekanisk slitasje, UV-lys og påvirkning fra aggressive miljøer. Anodiseringen gir bestandighet i farge og glans, og oksidsjiktet er 20 my for bruk utendørs. (Sjikttykkelsesklasse AA 20).

Den vanligste formen for anodisering er naturanodisering.
Prosessen består vanligvis av fire trinn:

  • forbehandling
  • selve anodiseringen
  • innfarging (i forekommende tilfeller)
  • ettertetting

Anodisering
Når metalloverflaten har fått den ønskede mekaniske eller kjemiske forbehandlingen og er rengjort ordentlig, finner den elektrolytiske prosessen sted. Likestrøm tilkobles til profilen, som blir en anode (derav anodisering). En elektrolytisk celle dannes. Elektrolytten består vanligvis av utspedd svovelsyre ved romtemperatur. Oksidsjiktet som dannes, inneholder et stort antall porer med en diameter på mellom 0,02 og 0,1 µm. For at overflatesjiktet skal bli tett, må porene lukkes. Det skjer med ettertetting – behandling i avionisert vann som holder 95–100 grader. Da omvandles aluminiumoksid til bøhmitt, hvorpå volumet øker og porene lukkes. Oksidsjiktet som dannes ved naturanodisering, er transparent. Den naturanodiserte profilen leveres som standard med matt overflate.

Innfarging
Naturanodisert, ikke ettertettet aluminium farges inn med organiske eller uorganiske fargestoffer. Etter innfargingen ettertettes oksidsjiktet.

Elektrolytisk innfarget: Hx
I likhet med den enkle innfargingsprosedyren skjer innfargingen i et separat trinn etter anodiseringen. Med vekselstrømmens effekt deponeres pigmentene, som består av tinnsalt, i bunnen av porene. Fargeskalaen går fra sepia til svart. Farger med betegnelsen Hx-5 til Hx-50 har svært god kulørbestandighet.

Kvalitetssikring
Aluminiumprofiler som er overflatebehandlet med Natur eller Hx anodiseringsmetode i henhold til EN ISO 7599:2010. Standarden definerer ettertettings-, slitasje-, korrosjons-, glans- og lysbestandighet. Standarden angir dessuten krav til gjennomføring av kontroll og hvilke prøvemetoder som skal brukes.

 Fargeprogram ->